Hvis jeg har plass i bilen og skal lengre enn rundt neste sving, pleier jeg alltid å ta på haikere. I går da jeg kjørte fra Trondheim og hjemover mot Klæbu, sto det en haiker ved påkjøringen til en bensinstasjon. Jeg skulle ta av E6 1 km lengre sør, så jeg tenkte at det var uinteressant for ham å sitte på, men jeg stoppet likevel fordi jeg skulle fylle bensin.
Når jeg hadde kommet meg ut av bilen kom det ei engelsktalende jente bort til meg og forklarte at hun og han som sto ved veien var på vei mot Oslo og spurte om jeg kunne hjelpe dem et stykke på vei. Jeg måtte si at den kilometeren jeg skulle neppe ville hjelpe dem stort, og ønsket lykke til videre.

Mens jeg fylte bensin ble jeg nysjgerrig og etterpå gikk jeg bort til henne og spurte hvor de var fra og hvor de hadde vært. Hun svarte at de var polske og at de hadde haiket Polen - Tromsø - Trondheim. Jeg var svært overrasket over at de hadde klart å få haik den lange veien, og hun mente de hadde vært heldige, men hadde liten tro på kvelden i går. Hva gjør dere hvis dere ikke får haik i kveld, spurte jeg. Da slår vi opp teltet vårt og prøver igjen i morgen, sa hun.
Jeg ønsket dem lykke til igjen og svingte ut på E6 hjemover. Vel ute på E6 gikk det opp for meg at dette var muligheten min! Etter et par Interrailer i 99 og 01 har jeg tenkt at det måtte være gøy for både Interrailere på tur i Norge og for meg selv å invitere noen med hjem! Både for at de skal få se noe annet enn bare herberger og fordi det er moro og møte nye mennesker.
Muligheten har bare aldri vært der forran nesa mi - før i går kveld. Jeg angret veldig med en gang, og ringte Anita og fortalte. Hun sa "Snu da vel!".... og det gjorde jeg. På veien tilbake diskuterte vi litt om vi skulle tørre, men ble enige om at jeg skulle spørre.

Tilbake på bensinstasjonen ca 5 minutter etter sto de fortsatt der, så jeg gikk bort til jenta, som så rart og spørrende på meg når hun kjente meg igjen. Så sa jeg som sant var at jeg aldri hadde gjort dette før, men hvis de hadde lyst til å gi opp for kvelden og sove hjemme hos oss så kunne de det istedet for å slå opp teltet. Gutten kom løpende bortover for å høre hva som skjedde, og så mildt sagt overrasket ut når jeg gjentok spørsmålet til ham. De kikket på hverandre og svarte at de egentlig hadde tenkt til å komme seg litt videre... Så kikket han en gang til på henne og sa noe sånt som "Men når jeg ser det smilet og det blikket hennes så tror jeg vi takker ja!".

Dermed ble våre nye polske venner med hjem hvor vi hadde en lang og hyggelig kveld sammen! De fortalte at de var 19 og 20 år, haiket og jobbet og tok det som en sommerferie og eventyr. Samtidig la de seg opp litt penger til studiene de var i gang med på universitetet. Bl.a. hadde de fått sitte på med en kar i en tom buss over 1000km! De hadde riktignok ikke haiket så langt som til Tromsø før, men de var erfarene haikere og hadde vært mye rundt i europa.

På morgenen i dag spiste vi frokost før jeg kjørte dem tilbake dit jeg plukket dem opp i går. Jeg har fått telefonnummeret deres, så jeg før høre hvordan det går i dag og videre. Målet for dagen var Oslo-området hvor han hadde lovnad om en måneds jobb med bærplukking.

En utrolig fin opplevelse med fine folk, og min kunnskap om Polen har dobblet seg mange ganger! De var selvsagt skuffet over at ingen av interrailene mine har inkludert Polen, så nå har vi stående invitasjon på guideing og overnatting der. Moro!

Kommentarer(8) - Tilbaketråkk - Permalink -